312.16 Støy fra rør – generelt

312.16 Støy fra rør – generelt

Se også 312.17 og 312.18.

Innledning

Måleenheten for lydstyrke (lydtrykk) er desibel (forkortelse: dB). På desibelskalaen tilsvarer 0 dB den svakeste lyd et menneske-øre kan oppfatte, mens smerteterskelen ligger på 120 til 140 dB.
Desibelskalaen er logaritmisk. En økning på 10 dB er en tidobling av lydtrykket og vil oppfattes som en fordobling i øret. En endring av lydnivået på ±1 dB kan så vidt registreres av øret, mens en endring på ±3 dB er merkbar.

Desibelskalaen deles inn i ulike bruksområder. Området som er mest benyttet er A-området, som er den delen som tilsvarer vår hørsel. For å synliggjøre at vi benytter denne delen av skalaen, føyer vi en A til dB, og skriver dBA.

Teknisk forskrift (TEK) stiller krav til at tekniske installasjoner ikke skal gi et lydnivå som kan føre til støyplage for brukere av bygget.

Tabell 1.

Spesielt gjelder dette rom for varig opphold:

§ 13-6. Lyd og vibrasjoner

(1) Lydforhold skal være tilfredsstillende for personer som oppholder seg i byggverk og på uteoppholdsareal avsatt for rekreasjon og lek. Krav til lydforhold gjelder ut fra forutsatt bruk, og kan ­oppfylles ved å tilfredsstille lydklasse C i Norsk Standard NS 8175:2012 Lydforhold i bygninger Lydklasser for ulike bygningstyper.

Veiledningen til TEK viser til:

• NS 8175:2012 Lydforhold i bygninger - Lydklasser for ulike bygningstyper som oppfyller krav til innendørs lydnivå fra bygningstekniske installasjoner.
• Forurensningsloven setter også krav til maks. støynivå. I § 5-4 står det at dersom det gjennomsnittlige støynivået over døgnet overskrider 42 dBA, skal det iverksettes tiltak for å begrense støyen i rommet.

Kravet gjelder rom for varig opphold, det vil si oppholdsrom (stue), soverom, arbeidsrom og kjøkken. Kravet gjeldet altså ikke bad, WC, vaskerom, gang, trapperom ol. som kan ha 5 dB høyere støynivå enn oppholdsrommene.

NS 8175:2012

Standarden inneholder fire lydklasser som betegnes fra A til D:

• D = Brukes i eldre, verneverdige bygg der C ikke kan oppnås
• C = Forskriftens minstekrav til lydforhold i nye boliger
• A og B = Frivillig bruk for å sikre ekstra gode lydforhold
• For boliger gjelder følgende grenseverdier for støy fra tekniske installasjoner i de ulike klassene (se Tabell 1).

Måling av lyd

NS-EN 14366 kan benyttes for måling av lyd fra avløpsrør og deler. Den brukes for å kunne sammenlikne ulike rørtypers lydegenskaper og for å kunne angi et støynivå.

Standarden kan også benyttes som underlag for dokumentasjon av rørinstallasjonen.

NS-EN ISO 16032 legges til grunn for måle-metoden. Det er den driftssituasjonen som gir mest støy, som måles.

Det finnes enkle, rimelige støymålere som kan benyttes av legfolk, men for å kunne dokumentere lydforhold i en tvistesak, trengs profesjonell hjelp med avansert måleutstyr.

Figur 1. Støymåler.

Strukturlyd og luftlyd

Støy defineres som all uønsket lyd og måles i dBA. Støy kan opptre som

• strukturlyd (konstruksjonslyd), dvs. vibrasjoner i deler av bygningskonstruk-sjonen som har kontakt med rørinstalla-sjonen. (Gnisselyder fra rør som ligger inntil treverk og kneppelyder fra ekspanderende rør er strukturlyder)
• luftlyd, er lyd som brer seg gjennom luften, som for eksempel plaskelyder eller vannstrømmingslyder når vannet i røret passerer en hindring som bend, grenrør eller innsnevring.

Figur 2. Støytyper (Konstruksjonslyd = strukturlyd)

Støybegrensende tiltak

Støynivået vil avhenge av vannmengde, strømningshastighet, dimensjon, rørmateriale og bruk av isolasjon eller andre lyddempende tiltak. Ved planlegging av føringsveier skal utgangspunktet alltid være å unngå rørføringer i tak og vegger i oppholdsrom. Et godt utgangspunkt er å plassere våtrom, toalettrom og kjøkken over hverandre. Rørene bør plasseres i samme etasje som utstyret for å slippe gjennomføringer i dekket og horisontale rør i leiligheten under. Det kan med fordel benyttes installasjonsvegger for føringer av vann- og avløpsrør samt for innfesting av sanitærutstyr. Slike vegger er utstyrt med lyddempende materialer og er spesielt egnet til å redusere strukturlyd i tilstøtende rom.

Figur 3. Prefabrikkerte rammer med støy-demping.

For å redusere lydoverføringen i tunge konstruksjoner benyttes isolasjon rundt rør som støpes inn og i forbindelse med gjennom­føringer. Detter vil også sikre fri ekspansjon ved temperatur­endringer.

Innkledning i klasser og himlinger

Det kan være nødvendig å redusere støy fra rørene ved bruk av innkassinger og isolerte himlinger. Tunge elementer som gipsplater og tung isolasjon bidrar til betydelig reduksjon av støyen fra rørene.

Tabellen viser strøyreduksjon ved bruk av ulike materialer og ­tykkelser:

Tabell 2.

Tilsvarende reduksjonstall gjelder for himlinger med ett- eller to-lags gipsplate-konstruksjon.

Støy fra sanitærutstyr

Støy fra vegghengte klosetter kan lett forplante seg til konstruksjonen bak. Et enkelt tiltak for å begrense støy som oppstår i brukssituasjonen er bruk av bolter med gummikapper og lydisolasjonsmatte i kork eller PE-materiale mellom klosettskåla og veggplaten. Det er målt lydreduksjon inntil 20 dB ved bruk av slike matter eller PE-skum. Tilsvarende matter fås også til bruk for servanter.

Figur 4. Støyisolering mot bygningskonstruksjoner.